onsdag 29. februar 2012

Hebreerforkynnerens budskap

Innledning

Hebreerbrevet har noen av brevets kjennetegn – blant annet i den avsluttende hilsenen, men det har mer til felles med en preken . Derfor velger jeg å kalle den ukjente forfatteren for ’Hebreerforkynneren’

I åpningen av brevet til hebreerne, går Hebreerforkynneren rett på sak:
    Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden.
    Hebr 1:2
Dette står i kontrast til at Gud mange ganger og på mange måter i tidligere tider har talt til fedrene gjennom profetene (v 1) – og det lager en overskrift på hva forfatteren vil formidle: Det er kommet noe nytt med Jesus.

I tretten kapitler formidles hva dette nye innebærer og gir kontrast til det som har vært. Det flotte er at dette ikke er en erstatning av det som har vært, men en oppfyllelse av det. Dette var en sentral tanke hos Jesus selv:
    Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.
    Matt 5:17
Veldig mye formidling ødelegges ved at noe nytt presenteres som om det som har vært er mindre verd. Som oftest er det slik at noe som utvikler seg til en tradisjon er et tegn på at det er kvalitet. Et kjennetegn ved kvalitet er at det bærer i seg et mål om å bli bedre. Problemet oppstår når en tradisjon ikke lenger oppfatter at den kan bli bedre. Da kan det fort oppstå forandringsfrykt, og tradisjonen blir forbedringens fiende. Dette står sentralt i Hebreerforkynnerens budskap.

Om det blir det nye som tar opp i seg det gamle eller motsatt, kan sikkert gjøres til gjenstand for diskusjon, men Hebreerforkynneren sier det slik:
    Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet. Og det som blir gammelt og foreldet, vil snart være borte.
    Hebr 8:13
Mottakerne av hebreerbrevet kjente tradisjonene, og tolket det de leste ut fra sin kunnskap . Forfatteren presenterer Jesushendelsen til hebreernes kontekst. Framgangsmåten var vanlig i hans samtid. Paulus brukte den:
    Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.
    Apg 17:22-23
Fokuset på "brobygging" taler for at Paulus kan være forfatteren av Hebreerbrevet, men det er lite støtte for en slik teori . Jesus selv forsøkte å bygge broer til folks hverdag både ved å omgås dem i hverdag og fest, og ved å bruke bilder som folket forsto.

Flere hevder at Johannes skrev sitt evangelium for å bygge broer til mennesker som var opptatte av gnostiske tanker. Dette og flere andre eksempler tyder på at brobygging var den vanligste formidlingsformen overfor 'den vanlige mann'. Domsordene var myntet på den religiøse elite og mennesker som misbrukte sine maktposisjoner.

Selv om jeg står fjernt fra mottakernes religiøse og tidsmessige kontekst, har jeg likevel stort utbytte av å lese brevet. Jeg får blant annet en større innsikt i hvorfor Gud valgte å forsone menneskene med seg selv ved at Jesus ble et ’offer’.

Budskapets hovedpunkter

Det er mange forslag til inndelingen av budskapet, og jeg velger å støtte meg på Hvalviks inndeling:
    1) Jesu overlegenhet som mellommann
    2) Jesu overlegenhet som øversteprest
    3) Jesu overlegenhet over de levittiske prester
    4) Tro og utholdenhet
    5) Praktiske formaninger
    6) Avslutning
I denne korte introduksjonen vil jeg gi eksempel til hver av disse hovedpunktene:

1. Jesu overlegenhet som mellommann

1.1. Jesus og englene
Hebreerforkynneren bruker flittig tekster fra GT, blant annet for å sette Jesus i perspektiv:
    En kort tid har du stilt ham lavere enn engler. Men du har kronet ham med herlighet og ære, alt har du lagt under hans føtter.
    Hebr 2:7-8
Forkynneren leser en Messiasprofeti i Salme 8, og det kan åpne for en ’farlig’ spekulasjon om Jesu guddommelighet da han en kort tid ble stilt lavere enn engler. Samtidig er det helt i tråd med bekjennelseshymnen som Paulus gjenga:
    Han var i Guds skikkelse ….men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.
    Fil 2:6-11
Dette ’avkallet’ på guddommelig autoritet bekreftes ved at han ikke selv hadde befalingsmakt over englene, men eventuelt måtte ha bedt Far om å sende tolv legioner engler .

Avkall er et eksempel på kjærlighet. I sin kjærlighet til mennesket valgte Skaperen å begrense seg selv ved å binde seg til det. Den kjærligheten ble videreført i en beslutning om å sende sin egen sønn som igjen måtte gi avkall på ’sitt eget’ for å frelse menneskene. Derfor måtte han også en kort tid stilles lavere enn englene.

På en spennende måte fører Hebreerbrevets forfatter oss inn i frelsens mysterium og han bruker ’engleperspektivet’ for å understreke sitt poeng.

Jeg er overbevist om at en av Hebreerbrevets er å sette tingene i perspektiv, og en av de tingene som virkelig settes i perspektiv er englenes stilling og rolle i forhold til Sønnen.

Det er usikkert hva som kan leses inn i denne klargjøringen. Var det en usunn engledyrkelse blant de troende? Hebreerbrevet slår fast at Herren har gjort englene til vinder og tjenerne til flammende ild, og at:
    Alle Guds engler skal tilbe ham.
    Hebr 1:6
Englene er våre medtjenere og sammen med dem skal vi tilbe Sønnen. Han er altså englene overlegne.

1.2. Jesus og Moses

Jeg vet ikke om Scott hentet inspirasjon fra Hebreerbrevet, men det finnes utvilsomt noen parallelle tanker i filosoferingene til den enfoldige fiskeren Markus:

Når folk så en av teinene hans, konkluderte de at det måtte være Markus sitt arbeid på grunn av kvaliteten, men de samme menneskene var blinde for den fullkomne naturens Skaper.
Hvordan er det mulig? tenkte Markus.
    Et hus må jo alltid være bygd av noen, men Gud er den som har bygd alt.
    Hebr 3:4
Igjen er det behovet for å sette Jesus i perspektiv som er motivet for å anvende dette bildet. Denne gang er det ikke i forhold til englene, men i forhold til Moses – og i sin tur ’menigheten’. Moses fikk nemlig dette vitnesbyrdet fra Herren:
    ”I hele mitt hus er han den mest betrodde.” Derfor er Sønnen verdig til å få større ære enn Moses og han er satt til å styre Guds hus.
    Hans hus er vi, så sant vi holder fast på frimodigheten og det håpet som vi er stolte av.

    Hebr 3:6

2. Jesu overlegenhet som øversteprest

Hebreerforkynneren skriver mye om Jesus som øversteprest. I 4:14-16 leser vi ordene: ”Siden vi har …. så la oss” viser at det ligger noen argumenter i teksten som gir grunn til å holde fast ved bekjennelsen. Forkynneren gir minst fire gode argumenter. Disse må sees i sammenheng med hele brevet og kan virke meningsløse når de listes opp. Men her kommer de:

2.1. En stor øversteprest

Hvorfor er det viktig for min tro at jeg har en ”stor øversteprest”?

Det handler om prestens rolle i forholdet mellom meg og Gud. Prestebildet forkynneren bruker er hentet fra tradisjonen med øversteprestens rolle som mellommannen som bar fram sonofferet for Gud. Gjennom den handlingen var forholdet mellom Gud og mennesket gjenopprettet. Det som gjør Jesus stor er at offeret han bærer fram som prest er seg selv – og Jesus gjorde det en gang for alle!

Utfordringen er at heller ikke forklaringen kan gripes med intellektet uavhengig av troen, men forklaringen er i hvert fall et forsøk på å vise at dette første argumentet for å bekjenne ikke bare er et religiøst ord uten referanser til noe som kan gi mening. Men mysteriet er der fortsatt – også for meg!

Det neste argumentet for å holde fast ved bekjennelsen er at

2.2. som har gått inn gjennom himlene

Hvorfor er et så underlig utsagn et argument for å holde fast på bekjennelsen?

Det første som mange stusser på er at det står ”himlene”. På Jesu tid hadde de troende en forståelse av at det var tre himler:
    Jeg må altså skryte av meg selv, enda det ikke tjener til noe. Jeg kommer nå til de syn og åpenbaringer jeg har fått fra Herren. Jeg vet om et menneske i Kristus som for fjorten år siden ble rykket bort til den tredje himmel – om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det.
    2 Kor 12:1-2
Inndelingen kan forklares slik:
    3. Himmel = ”Guds himmel”
    2. Himmel = himmelrommet – arenaen for åndskampen
    1. Himmel = firmamentet – det vil si den synlige himmel.
At Jesus gikk gjennom himlene var viktig for å vise seg som seiersherre over ”ondskapens åndehær” og bane en vei like inn til Guds trone. Ved å holde fast i bekjennelsen stadfester jeg denne seieren. Mysteriet er at det er Jesu blod som muliggjør seieren.

2.3. som er prøvet i alt på samme måte som vi.

Sammenliknet med de to foregående argumentene, finner jeg dette argumentet lett å forstå rent menneskelig. Dersom jeg opplever noe som er vanskelig, er det lettere å søke trøst og forståelse hos en som har vært i samme situasjon.

Teksten sier faktisk at det gjør Jesus i stand til å lide med oss i vår svakhet. Og – fordi jeg og mange med meg – har opplevd at Jesus har tatt imot oss med nåde og kraft i stedet for lov og krav, er det lettere å holde fast på bekjennelsen. Å møte mennesker slik var ikke noe Gud begynte med etter at han ble menneske – det viser Jesus med liknelsen om fariseeren og tolleren.
    Tolleren, slo seg for brystet og sa 'Gud, vær meg synder nådig!' og … Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud
    Luk 18:9-14
. ... men det er blitt lettere å gripe både med hode og hjerte på grunn av at Gud ble menneske - og det gjør at jeg frimodig kan tre fram for nådens trone, så jeg kan finne barmhjertighet og nåde til hjelp i rette tid.

2.4. men uten synd.

Når jeg i 2.3. fokuserte på det var viktig at Gud ble menneske, hvorfor kunne han ikke da bli så menneskelig at han hadde feil og mangler – ja, til og med ble en synder?

Igjen må vi se det i en sammenheng. Jesus kunne ikke som øversteprest ha båret seg selv fram som offer dersom han ikke var ”lytefri”. Dermed hadde forsoningen vært umulig. Igjen er vi ved noe som har en forklaring, men som forutsetter tro for at det ikke bare skal bli religiøst, teoretisk ”svada”.

At Jesus kunne leve et normalt liv uten å miste sin ”hellighet”, gir meg håp og tro – og det er definitivt et argument for å holde fast ved bekjennelsen.

Dette er fire eksempler på Jesu overlegenhet som øversteprest – og det finnes mange flere i budskapet. Det er også beslektet med:

3. Jesu overlegenhet over de levittiske prester

3.1. Til stede i forfedrene?

Spørsmålet virker underlig, men det er slik Hebreerforkynneren argumenterer:
    Ja, i og med Abraham har Levi, han som ellers mottar tiende, på sett og vis selv gitt tiende. For ennå ufødt var han i sin stamfar da Melkisedek gikk i møte med ham.
    Hebr 7:9-10
Poenget med at Levi og hans etterkommere (prestene) som selv mottar tiende ga tiende til en evig prest, er at de står ’lavere’ enn en ’evig’ prest.

Salme 110 står sentralt for å forstå denne argumentasjonen. Når jeg leser den salmen tolker jeg det slik David hadde et syn der han så både Faren og Sønnen. Han kalte dem begge Herre, og det er her det også profeteres at Sønnen skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis. Hebreerforkynneren argumenterer for at dette er noe helt annet enn å være prest på aronittisk eller levitisk vis.

3.2. Melkisedeks prestedømme

Bildet med Melkisedeks prestedømme som peker fram mot Kristus er vanskelig å forstå. Forkynneren sier det selv:
    Om dette har vi mye å si, men det er vanskelig å forklare siden dere er blitt så likegyldige til å høre.
    Hebr 5:11
Likevel bruker han hele kapittel 7 på akkurat dette bildet. Dette handler om å høre med ”troens øre” og å se med ”troens øye”. Jeg mister masse når det filtreres i min menneskelige forståelse først, og forkynneren frustreres litt over sine leseres evne til å ikke ’komme videre’ i sin åndelige innsikt – et tema som han dveler ved i flere vers i fortsettelsen av frustrasjonsutbruddet.

Men hva er viktig med Jesus som øversteprest på Melkisedeks vis?

Melkisedek var både konge og prest i Salem (senere Jerusalem). Navnet betyr ”Rettferdighets konge”, og denne doble rollen som prest og konge med utgangspunkt i ”Den evige stad” er en del av bildet. Jesu offer er et eviggyldig offer, og hans rolle som prest har flere assosiasjoner til Melkisedek:
  • Han kom Abram i møte med ”brød og vin” (symbol på Jesus offer: ’Legeme og blod’)
  • Han velsignet Abram på vegne av Den høyeste Gud
  • Abram, som representant for troens folk, betalte Melkisedek tiende (se 3.1.).
    1 Mos 14:17ff

4. Tro og utholdenhet

For de fleste bibellesere er det nok troskapittelet (11) som er det de best kjenner til. Kapittelets innledning gir en god definisjon på hva tro er:
    Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser. For sin tro fikk de gamle godt vitnesbyrd. I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.
    Hebr 11:1-3
At det vi ser har sitt opphav i det usynlige, er sentralt i forkynnerens argumentasjon. Det usynlig ’ser’ vi ved tro.
Han følger opp med et en liste over den gamle pakts troshelter og konkluderer:
    Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss.
    Hebr 11:39-40
…og fortsetter med:
    Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.
    Hebr 12:1-3
Så kommer en forklaring på Guds oppdragelse av oss. Dette gir oss også et bilde av at mottakerne sannsynligvis hadde opplevd mye slitasje både fysisk og åndelig. Gud bruker dette som en del av oppdragelsen for at vi skal nå målet: Hellighet.

5. Praktiske formaninger

Forkynneren kommer flere ganger i løpet av sitt budskap med klare formaninger. Fra det vi tidligere vet om generelle trekk ved brevskrivning i antikken, var formaninger (gjerne kalt paranese) noe som ofte gikk igjen. Både i den avsluttende formaningen, og i de andre paranesene i hebreerne er det ”positive påminnelser” som er det generelle inntrykket.

6. Avslutning

    Jeg ber dere, søsken, ta vel imot disse ordene til formaning og trøst, selv om jeg måtte skrive så kortfattet til dere.
    Hebr 13:22
Forkynnerens motiv for hele budskapet kan oppsummeres i denne avslutningen. Selv om brevet er ’kortfattet’ og tar opp kompliserte teologiske problemstillinger, gir det likevel et godt bilde av hvordan Jesus, hans død og oppstandelse – og ikke minst hans rolle i dag kan tolkes i lys av tekster fra det gamle testamente.

Siden min introduksjon er enda mer kortfattet enn hebreerforkynnerens, deler jeg hans ønske om at det må bli tatt godt imot.

Utskrift av denne introduksjonen